O store Gud vi lover deg

O store Gud, vi lover deg.

Salmen er opprinnelig en latinsk lovsang fra 300 tallet. Den ble oversatt til tysk av Martin Luther i 1531. Vi finner den på norsk i Norsk Salmebok fra 1985 som numner 261 med 13 strofer. Salmen ble oversatt til norsk av Magnus Brostrup Landsstad i 1861. I Landstads Salmebog finner vi også salmen gjengitt med 13 strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

O store Gud, vi lover deg,
til evig tid vi takker deg!
All verden sanner det og vet
at du er Gud av evighet.

Salmen bygger på den latinsk teksten i Te Deum laudamus som er en hyllest til den treenige Gud. Hos oss er den kortet ned til 11 strofer i Landstads reviderte salmebok, men utvidet til 13 strofer både i Norsk Salmebok (NoS) fra 1985 og i Norsk Salmebok fra 2013. I den siste salmeboken finner vi også salmen på nynorsk. Salmen står oppført som 275 i den nyeste salmeboken. Vi har valgt å sitere salmen etter 1985 utgaven hvor salmen står som nummer 261.

Vi siterer strofe to (NoS):

Deg priser himlens englehær,
den skare som for tronen er,
og sangen av serafer går
så langt som himlens hvelving når:

Salmen er svært populær i den katolske kirken. Her synges den i utallige prosesjoner. Lengden på salmen gjør også at den er egnet til nettopp dette formål. Men samtidig er den også mettet med innhold. Salmen er både en lovsang og en trosbekjennelse.

Vi siterer strofe tre (NoS):

«Du hellig, hellig, hellig er,
Gud Sebaot, vår Herre kjær,
og full er himmel, full er jord
av all din guddomsære stor!»

Det er knyttet flere historier til hymen som danner utgangspunktet for vår norske salme. Tittelen på latin har kortformen Te Deum. Ser vi på oppstillingen i Wikipedia, finner vi store avsnitt gjenngitt nesten ordrett fra latin på norsk. Det er med andre ord liten tvil om at oversettelsen i store trekk er korrekt.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Profeter og apostler glad
og dine vitner rad på rad,
de står for deg i livsens sal
med takkesang i tusentall.

Landstad har i sin oversettelse beholdt hymneformen. Hymnen er en høystemt lov- eller takkesang til Guds ære. I kirkehistorien går hymnen langt tilbake i tid. Det var en av de største kirkefedre som sto bak denne diktformen, nemlig Ambrosius.

Vi siteter strofe fem (NoS):

Din kristenhet på denne jord
bekjenner deg og på deg tror
som Faderen av evighet,
hvis makt ei mål og ende vet,

Med herfra og til utformingen av den latinske hymen, er de historiske spor svært dunkle. I følge en svært gammel legende skal det være nevnte Ambrosius av Milano som skrev ned de første strofene da han i 387 døpte Augustin. Han begynte å synge hymnen nærmest etter en guddommelig inngivelse, skriver Wikipedia.

Vi siterer strofe seks:

og Sønnen, som til verden kom
og frelste oss fra død og dom,
og trøsteren, Den Hellig Ånd,
høylovet over alle land.

Det er i alle fall sikkert at hymnen er flott i alt sitt innhold og utforming. Men det er ikke alt. I følge den samme legenden var det Augustin som stemte i og sang de siste strofene i hymnen som er en fantastisk lovsang til den treenige Gud. Det ser vi kanskje klarest her i strofe fem til syv.

Vi siterer strofe syv:

Og Kristus ærens konge prud!
Du er Guds Sønn og evig Gud.
Din kjærlighet var uten svik,
I kjød og blod du ble oss lik.

På bakgrunn av det vi her har skrevet har da Te Deum fått navnet etter kirkefedrene. Den er blitt kalt for Ambrosiushymen eller også Ambrosius- og Augustinhymnen. Men i hvem som egentlig er dikteren er ikke bevist.

Vi siterer strofe åtte:

Den hårde dødens brodd du brøt
og vant oss livet ved din død.
Deg binder ikke dødens bånd,
du sitter ved Guds høyre hånd.

Det er også anført at Augustin skal ha oversatt en gammel hymme fra den orientalske kirken til latin. Et det rett, er hymen enda eldre enn tidligere antatt. Men uansett opphav, har vi med en av de aller eldste hymene i kirkehistorien å gjøre.

Vi siterer strofe ni:

Du kommer med Guds velde stor
og holder dommedag på jord.
Så hjelp oss, Herre, vær vår trøst,
for du har oss så dyrt forløst.

Te Deum er bare de to første ordene i den latinske teksten. I følge Wikipedia er begynnerordene: «Te Deum laudamus. te Dominum confitemur.» Oversatt til norsk blir det: Deg, Gud, lover vi. Deg, Herre, bekjenner vi.»

Vi siterer strofe ti:

Å, gi oss rom blant frelstes tall
i faderhusets høytidshall.
Ditt folk til hjelp, o Herre kom!
Velsign din arv og eiendom!

Ut fra det vi har skrevet tidligere, ser vi klart at hymen og salmen er mye mer enn en lovsang. Den er også en bekjennelse. Men vi tør å gå enda lengre. Salmen er også en troslære i kortform. Hele frelseshistorien er beskrevet i salmen. Den viser oss også hvordan vi skal leve som troens barn.

Vi siterer strofe elleve:

Ja bær oss, led oss, vis oss vei
til vi en dag får skue deg!
Vi søker glade til din favn,
hver dag velsigner vi ditt navn.

Vi skal derfor ikke dvele mer ved salmens tilblivelse. Det viktigste er dens innhold. Sammen med Guds Ord skal salmen lede oss på veien mot Guds rike. Mange salmer peker på kampen, striden og fristelsen. Denne salmen har en lysere tone. Selv om den i strofe ni «holder dommedag», er det ikke det som er dominerende.

Vi siterer strofe tolv:

O Herre, stå for oss på vakt,
la ingen synd i oss få makt!
Vi ber deg: Se i miskunn hit!
Til deg vi setter all vår lit.

Salmen avsluttes med et Amen. Avslutningsstrofene får dermed preg av en bønn. Det er en bønn om Guds miskunn og barmhjertighet. Men det er også en bønn om nåde og at den må vare livet ut til vi står frelst hjemme hos Gud i evighet.

Vi siterer strofe tretten:

Så vær oss nådig, Herre Gud,
ja, vær oss nådig livet ut!
Du, Herre, er alt håp vi vet.
Vi rokkes ei i evighet.
Amen.