Tenk når engang den tåke er forsvunnet

Tenk når engang den tåke er forsvunnet.

Salmen er skrevet av W. A. Wexels i 1841. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 855 med syv strofer. Melodien er ved Mathilda Gyllenhaal fra 1833.

Vi siterer strofe en (NoS):

Tenk når engang den tåke er forsvunnet
som her seg senker over livet ned,
når dagen evig klar er der opprunnet,
og lys omstråler meg med himmelsk fred!

I dag står salmen oppført med Tenk når en gang den tåke er forsvunnet som tittel. Men egentlig var overskriften Den blide tanke. Tittelen er hentet fra siste strofen i salmen som vi skal kommentere senere. Strofe to avviker ellers litt fra originalen i nyere norsk språkdrakt. De to siste verselinjene lyder da slik: «Tenk når jeg da får se Guds handlemåte / når jeg hans skjulte vei skal klart forstå!»

Vi siterer strofe to (NoS):

Tenk når engang er løst hver jordisk gåte,
besvart hvert «hvorfor» som jeg grunnet på!
Tenk når jeg da får se Guds handlemåte,
når jeg hans skjulte vei skal klart forstå!

Det er kun her strofe to i hele salmen at vi finner Gud nevnt. Han er ikke omtalt direkte andre steder i salmen. Jeg synes ikke oversetterne har fått frem helt riktig budskap når «Herrens vei» ble byttet ut med «Guds handlemåte». Vi finner yttrykket Herrens vei mange steder i Bibelen både i Det Gamle- og Det Nye Testamentet. «De skal synge om Herrens veier, for Herrens herlighet er stor.» Salme 138, 5. Her skriver salmisten om Guds gjerninger. De er gjenstand for sang og lovprisning. I Rom 11, 33 ser vi også at hans veier er vanskelige å forstå med tanken. «Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor ufattelige hans veier!» Dette harmonerer godt med de to første verselinjene i den norske teksten: Tenk når engang er løst hver jordisk gåte / besvart hvert «hvorfor» som jeg grunnet på!» Moderne utgaver har mistet denne tilknytningen til bibelordet her og det er litt synd.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Tenk når engang hver hjertesorg er slukket,
hvert sår er legt, og stillet alle savn,
hver smertes-tåre tørret av, når sukket
er gjemt og glemt i kjærlighetens favn!

Salmen har en heller trist bakgrunn. Det er tanken på døden og de mange ubesvarte spørsmål som danner rammen for denne Wexels-sangen. Han skriver selv i sin korte biografi at de var mange barn, men de fleste levde ikke opp. De døde i sin tidlige barndom. De som vokste opp, var to jenter og to gutter. Wilhelm Andreas Wexels var nest yngst i barneflokken. Moren døde tidlig, allerede i 1809, da Wexels var 12 år gammel. Faren tok etter dette med seg de to døtrene og flyttet til Norge. Wilhelm og hans ti år eldre bror ble igjen i København for å gjøre ferdig skolen. Men sent på høsten i 1812 dør også broren og Wilhelm står ensom tilbake. «Tapet av broren førte ham inn i en nesten sykelig kretsing om liv og død», skriver Egil Elseth i sin bok om W. A. Wexels. Men i salmen Tenk når engang den tåke er forsvunnet har det tristeste triste for en stund sluppet taket.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Tenk når engang med utildekket øye
jeg ham skal se som her jeg trodde på!
Tenk når jeg der mitt kne for ham skal bøye,
når jeg med takk skal for hans ansikt stå!

Går vi nesten 30 år frem i tiden, finner vi Wexels igjen alene i Norge. Wilhelm Andreas Wexels var prest ved Vor Frelsers kirke i Oslo. Han sitter igjen med to voksne sønner og selv er han blitt enkemann. Wexels første barn døde etter tre måneder og knappe to uker etter dette døde også hans far. Av Wexels barn var det bare to sønner som vokste opp. Et fjerde barn var dødfødt. Ikke lenge etter at dette barnet ble født, døde også Wexels kjære hustru, Hedevig Elisabeth. Hun ble bare 29 år gammel og døde i tuberkulose. Ti år lengre frem i tid, i desember 1840, får Wexels høre at hans yngste søster Fredrikke Wilhelmine har mistet sin mann. Gammel sorg veller igjen inn over Wexels. Men denne gang skriver Wexels seg ut av sorgen. Han hadde besøkt søsteren sin i prestegården på Ringsaker og de har nok snakket mye om det som har skjedd og hvor brutal døden er.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Tenk når engang jeg uten synd skal leve,
hver tanke ren, hver gjerning uten brist,
når aldri jeg behøver mer å beve
for muligheten av en syndig lyst!

Salmen Tenk når engang den tåke er forsvunnet er også oversatt til svensk. Salmen ble først publisert i skriftet «Religiøse Digte» i 1845. Senere ble den oversatt av Carl Olof Rosenius med tittelen Tänk när en gång den dimma är försvunnen, så av Elin Silén i 1920 og i bearbeidet form av Anders Frostenson i 1980. Den svenske Wikipedia skriver videre at sangen opprinnelig har «tolv 4-linjede vers», men den siste opplysningen tror jeg må være feil. Egil Elseth siterer bare 8 strofer av denne salmen i original fra Religiøse Digte, 1845.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Tenk når engang i himlens gylne saler
jeg med den venn som jeg på jorden fant,
i lyset om et evig liv skal tale,
og om det liv som lik en drøm forsvant!

Salmen røper litt av hva Wexels og søsteren har snakket om. Wexels var nok både hennes bror og sjelesørger. Som prest visste han godt hvor skoen trykket. Og her finnes det heller ikke noen lettvinte bortforklaringer. Døden er alltid brutal og sorgen hører livet til. Men en gang skal alle hvorfor bli besvart. En gang skal jeg få møte vennen Jesus som jeg fikk kjær allerede her på denne jorden. Da skal jeg få snakke ut med ham om livet som så fort forsvant. «Forjettelsen ligger gjemt i det syvfoldige «engang» som bryter tidens trange ramme og minner mennesket om at det er skapt for en evighet,» skriver Egil Elseth. Det skal visstnok være melodien til den svenske dikter Carl Wilhelm Böttigers dikt «Tänk någon gång, när du en blomma plockar» som skal ha gitt form og struktur til Wexels salme (Elseth). Og det er virkningsfullt. Wexels har beholdt den personlige formen fra Böttiger og solidariserer seg dermed med den sørgende.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Tal denne trøst, o Frelser, til mitt hjerte
når lang og tung meg synes veien hjem.
Din trøst skal dempe hver en bitter smerte
og lokke smilet gjennom tårer frem!

Salmen ble til i sorgens tid. Men den har en blid tanke og den kommer i siste strofen. Denne tanken kommer nok fra Herren selv, men det er ikke sagt rett ut. Vi får en slags mystikk hvor det usigelige likevel blir sagt at når veien blir lang og vanskelig, skal Jesus gå med oss og dempe hver en bitter smerte. Han skal lokke smilet gjennom tårer frem.

Slik finner vi strofe syv i Religøse Digte fra 1845.

Du blide Tanke! tal du i mit Hjerte,
Hvergang mig Veien tykkes lang og slem!
Du sødt skal dæmpe hver en bitter Smerte,
Og lokke Smilet gjennem Tanken frem.