Ver ikkje redd

Ver ikkje redd.

Trygve Bjerkrheim har gitt ut en rekke diktsamlinger. Nummer 15 i rekken kom ut i 1979. Den fikk tittelen Mot soloppgangen. Her finner vi blant annet diktet Ver ikkje redd. Det ble tonesatt av Gunnstein Draugedalen samme året. I Sangboken (SaB) finner vi sangen som nummer 387. Her er tilblivelsesåret oppgitt til 1971. Sangen har fire strofer.

Vi siterer strofe en:

Ver ikkje redd! Du har ein Frelsar
Som kjøpte deg til Gud med blodet sitt.
Kvar ein som kjem, han varmt velkomen helsar.
Guds barn du vert. Eit evig liv er ditt.

Strofen er sitert med tegnsetting slik vi finner den i Sangboken fra 1983. Trygve Bjerkrheim overlot rettighetene til alt han hadde skrevet, til Lunde Forlag. Det er også dette forlaget som har trykt opp Sangboken. Vi skal se litt mer på oppbygningen av sangen Ver ikkje redd.

Tittelen på verket gjengis i begynnelsen av alle de fire strofene i sangen. Det er det som er temaet eller utgangspunktet for videre refleksjon. Og Trygve Bjerkrheim er ikke alene med å bruke gjentagelsen som et litterært virkemiddel. Sangen taper ikke sin kraft av den grunn – snarere tvert imot.

Leser vi Bibelen med tanke på frykt eller redsel, vil vi legge merke til noe eiendommelig. Uttrykket Ver ikkje redd gjentas gjennom hele Bibelen, like fra Mosebøkene og til og med Johannes Åpenbaring. Vi siterer den nynorske teksten fra 1. Mos 15, 1:

«Ei tid etter at dette hadde hendt, kom Herrens ord til Abram i eit syn, og det lydde så: «Ver ikkje redd, Abram! Eg er ditt skjold; løna di skal verta overlag stor.»» (1878 utg).

Gud ville gi ham Kanaans land i eige og hans ætt skulle bli talløs som himmelens stjerner. Abraham trodde Herren, og derfor regnet Herren ham som rettferdig, står det. Det var løftenes land. Også de troende i dag, har løftet om et evig rike hjemme hos Gud.

Og ordet lyder: Ver ikkje redd! Det går som en rød tråd gjennom hele Bibelen. I vår nynorske utgave er det gjengitt 120 ganger. Det er et ord til oss hver tredje dag gjennom hele året. Bjerkrheim var nok på trygg bibelsk grunn da han skrev Ver ikkje redd.

Men på samme måten som inngangen var velsignet med et Ver ikkje redd, så er også utgangen i Den Hellige Skrift beseglet med et Ver ikkje redd. Det er endetiden og lidelsene i den siste tid som er tegnet opp her. Vi siterer fra Åp 1, 17-19:

«Då eg såg han, fall eg ned for føtene hans som eg var død. Men han la høgre handa si på meg og sa: Ver ikkje redd! Eg er den fyrste og den siste og den levande. Eg var død, men sjå, eg lever i all æve og har nyklane til døden og dødsriket. Skriv opp det du har sett, det som no er og det som heretter skal koma.»

Det er et ord fra Gud selv: Ver ikkje redd! «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket. Skriv derfor ned det du har sett, det som er nå, og det som skal komme heretter», leser vi i bokmålsutgaven.

Siste ordet i Bibelen ble talt til menigheten i Smyrna. De fikk også høre et Vær ikke redd. Vi siterer det etter nynorsk-utgaven siden det nok er dette språket Bjerkrheim kjente seg mest hjemme i. Det taler om lidelsen, men også om seieren og livets krone, Åp 2, 10:

«Ver ikkje redd for det du skal lida! Djevelen kjem til å kasta nokre av dykk i fengsel, så de skal setjast på prøve, og de skal lida vondt i ti dagar. Ver tru til døden, så skal eg gje deg livsens krone!»

Ver ikkje redd! Du har ein Frelsar / som kjøpte deg til Gud med blodet sitt / Kvar ein som kjem, han varmt velkomen helsar / Guds barn du vert. Eit evig liv er ditt. Slik skriver Trygve Bjerkrheim. Vær ikke redd for å gå til Jesus. Han tar imot alle. Det er invitasjonen, som å komme hjem – å være ønsket velkommen.

Andre strofen skildrer frelsesgrunnen: Ver ikkje redd! Di synd er sona. Originalen har en bindestrek eller tankestrek her: Ver ikkje redd! – di synd er sona. Det henger nøye sammen. Bjerkrheim tør nesten ikke å bruke punktum engang. Han skynder seg til å tilføye: Du trenger ikke å være redd lenger for din synd er sonet. Samtidig stanser han opp i undring. Er det sant, ja, det er virkelig sant.

Vi siterer strofe to (SaB):

Ver ikkje redd! Di synd er sona,
Di gjeld betalt, og Jesus leid din død.
For Kristi skuld du kvila kan, og vona.
Han sjølv di rettferd er, og livsens brød.

Jesus gikk i døden i mitt sted. Mine synder er sonet en gang for alle. Det er ikke mulig å skrive mer evangelisk enn dette. Det er forsoningens mysterium. Skyldbrevet ble naglet til korset med Jesus. Det er han som er min rettferdighet. I en vekkelsessang som Arne Aano satte tone til står det slik:

Det er nok, det som Jesus gjorde,
det er nok, det som han har sagt.
Han har sona di synd, den store,
og deg vunni så rein ei drakt.

Det er nok: Ver ikkje redd! Di synd er sona. Så enkelt kan det bli sagt. Det var mange som hørte seg frelst under Arne Aano sin talerstol. Han forkynte evangeliet og sang det inn i alles hjerter. Det kan trolig ikke sterkt nok understrekes hvilken ånd som følger med den kristne sangen. Og Bjerkrheims kristne lyrikk er som skapt for sang. Hans språk er veldig musikalsk.

Også en annen i Bibelen ble møtt med ordene: Ver ikkje redd! Det var den fattige enken i Sarepta. Da Elia kom til byporten, så han en fattig enke som gikk og sanket ved. Elia ropte til henne:

Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!» Da hun gikk for å hente vann, ropte han etter henne: «Ta også med et stykke brød til meg!» Hun svarte: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit; jeg har bare en neve mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker noen vedpinner og vil gå hjem og lage mat til meg og sønnen min. Så kan vi spise og legge oss til å dø.» (1. Kong 17, 8-12)

Men hva skjedde? Fordi enken i Sarepta ga profeten mat da han spurte henne om det, gjorde Gud det slik at hennes krukke aldri ble tom. Det var alltid nok av mel og olje. Vi leser videre fra 1. Kong 17, 13-16:

Elia sa til henne: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først et lite brød av melet, og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.» Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og siden hadde de mat i lang tid, både han og hun og folket i hennes hus. Melkrukken ble ikke tom, og oljen i kruset tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia.

«Ver ikkje redd!» Når Gud går med, er det ingen grunn til å frykte. Det er lett å si det, men kanskje ikke alltid så lett å leve etter det. Men Trygve Bjerkrheim hadde nok opplevd dette i sitt eget liv. Det er ikke alle mennesker gitt å få leve i Herrens velsignelse med sitt liv slik som ham.

Vi siterer strofe tre (SaB):

Ver ikkje redd! For faderhanda
Deg verna vil. Den armen fast deg held.
Han skal deg losa til du står på stranda.
For Kristi verk i tid og æva gjeld.

Strofe en taler om omvendelsen. I neste strofen møter vi frelsens objektive grunnlag. Og i tredje strofen møter vi Gud som leder og beskytter sitt barn gjennom livet. Originalen har i-ending. Den er blitt borte i fornorskningen: Ver ikkje redd, for faderhandi / deg verna vil, – den armen fast deg held / Han skal deg losa, til du stend på strandi / For Kristi verk i tid og æva gjeld. For meg blir «stranda» nesten litt for hverdagslig. Rimparet handi – strandi er godt, poetisk og høytidelig. Gud vil lose den troende over livets fjord, til han står frelst på den himmelske strand.

Mange går nok og er redde for fremtiden. Det kan være så mange ting som skygger for frimodigheten, alt fra svik og skyld til angst og depresjoner. Lindis Kvalsund Myklebust forteller en gripende historie fra sitt eget liv i «Frå mørke til lys». Hun var en lykkelig tobarnsmor som fikk snudd livet sitt opp ned av sykdom med angst og depresjoner.

Mange innleggelser og all verdens medisiner hjalp ikke. Ekteskapet gikk i stykker og hun flyttet hjem til sine gamle foreldre. Moren døde og selv fikk hun kreft. Men i alt holdt hun fast på sin kristne tro.

Få trodde at Lindis skulle bli frisk. Men hun visste at det var andre som ba til Gud for henne. Ved et par anledninger ble det også bedt for henne med håndspåleggelse. Og det var noen ord som hadde brent seg fast: «Du skal komme styrket ut av dette. Det er jeg sikker på!» Og plutselig en dag skjer det en forandring i hennes liv. Hun blir gradvis bedre og til slutt helt frisk. I alle disse årene var det noen ord fra Bibelen som stadig dukket opp igjen i hennes sinn. Vi siterer dem fra bokmålsutgaven (1978) av Jes 41,10:

Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja, holder deg oppe med min frelserhånd.

Ikke alle opplever å bli helbredet fra sykdom. Men Jesus har lovet at han ikke skal svikte eller forlate oss en eneste dag, hvis vi holder oss til ham. Også julenatt lød det et «frykt ikke». Hyrdene på marken fikk høre englesang og englebudskap. De ble meget forferdet da Herrens herlighet lyste om dem, står det. Men så leser vi videre fra Luk 2, 10:

Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste / og fred på jorden / blant mennesker som har Guds velbehag!»

Jesus kom til jorden for å frelse deg og meg. Den samme Frelseren skal også gå med meg alle dager så lenge verden står. Nils Frykman synger om det i en sang som på norsk går slik: Min fremtidsdag er lys og lang / den rekker bakom tidens tvang / der Gud og Lammet selv jeg ser / og ingen nød skal være mer.

Dikteren har kanskje hentet bildet med «livsens-hagen» fra et sted som for ham var paradis på jord. I alle fall satt han ofte der. Og mye av poesien han skrev tar også utgangspunkt i naturen. Det var en liten hage med en allé på Fjellhaug Skoler, hvor Bjerkrheim bodde i mange år. Bildet er kanskje ikke så veldig originalt. På bokmål finner vi ofte uttrykket «livets hage». I paradisets hage sto det et tre, livsens tre. Hos Bjerkrheim er det blitt til «livsens-hagen». Det står som et bilde på himmelen.

Trygve Bjerkrheim har uttalt en gang at det verste med å bli gammel, er at vennene blir borte. De dør. I strofen kommer han også inn på døden. Og vi kjenner uttrykk fra mange kort om vennskap: «Gode venner er blomster i livets hage» . Men også vennene blir borte. Bjerkrheim blir ofte kalt for «vårens og håpets dikter». Det er ikke høsten som dominerer hos ham. Høsten er ikke det siste. Også den bærer bud om en evig vår. Ver ikkje redd for framtidsdagen / for solefallet og di siste stund! Jesus forlater oss aldri. Heller ikke døden blir det siste. Det er en himmel i vente.

Vi siterer strofe fire (SaB):

Ver ikkje redd for framtidsdagen,
For solefallet og di siste stund!
Frelsare fører deg til livsens-hagen.
Der du for evig stend på sikker grunn.