Stille hjerte vær nu stille

Stille hjerte, vær nu stille.

Dette er en salme skrevet av den danske presten og salmedikteren Theodor Wilhelm Oldenburg. Den ble første gang publisert i Wexels salmebok, Christelige Psalmer, som kom ut i 1840. Vi finner salmen i Landstads reviderte salmebok som nummer 331. Salmen er publisert med seks strofer og vi finner den oppført under ”Påskeaften”. Opprinnelig har salmen syv strofer, skriver Rynning.

Vi siterer strofe en (LR):

Stille, hjerte, vær nu stille
Slå nu rolig i min barm,
Verdens støy deg ei forville,
Lukk ditt øre for dens larm!
La oss gå hvor graven vinker,
Strålen gjennom natten blinker!

Theodor Wilhelm Oldenburg var prest på Sjælland i Danmark og levde fra 1805-1842. Han kom til å «utføre sin prestegjerning i nært samarbeid med den grundtvigske retnings beste menn“, skriver Aanestad. Men Oldenburg hadde også et nært samarbeid med pietistene. Han kom også til å stå i vekkelser. Det var nok dette som fikk biskop Mynster til å kalle egnen for “det hellige land”, skriver Aanestad videre.

Vi siterer strofe to (LR):

Akk, så vidt som øyet skuer,
Grav ved grav på jorden står;
Ned til disse lave tuer
Livets vei i støvet går.
Hvor må ikke hjertet bløde
Ved å bo imellom døde!

Her på denne jorden er døden vår lodd. Den gjester alle. Vi kan ikke bryte naturlovene. Vårt liv går til grunne. På jorden vandrer vi blant graver. Noen har også den tunge lodd at de ikke har en grav å gå til. Deres kjære avdøde ble aldri funnet. Det gjør smerten enda større. Men dødens rike er like fullt vår arv etter syndefallet. Syndens lønn er døden. Det minner oss om at alt i denne verden er forgjengelig og ufullkomment.

Vi siterer strofe tre (LR):

Verden ler og vi forglemme
I sin lyst at kjød er hø;
Alltid dog en alvorsstemme
Hvisker lønnlig: Du skal dø!
Syndens barn, du ned skal stige
Til din arv i dødens rike.

Ikke alltid i livet står døden like klar for oss. I enkelte faser av livsløpet vårt er livskreftene så sterke at tanken på døden føles uendelig fjern. Mange opplever at ungdomstiden er den sterkeste livsbejaende fasen i livet. Men noen opplever også depresjonenes mørke tuneller. Tunge tanker skjuler livets strømmer. Det blir tungt å leve selv om livet står i startfasen. Men en grav skiller seg ut fra alle andre der sorgen rår: “Blant de mange sorte grave / Over én dog lys jeg så / Det er den i Josefs have / Graven hvori Jesus lå.” Her i døden fant jeg livet. Det finnes håp bak død og grav for den som har tatt imot Jesus: “Der hvor han i døden blundet / Har mitt hjerte livet funnet.”

Vi siterer strofe fire (LR):

Blant de mange sorte grave
Over én dog lys jeg så,
Det er den i Josefs have,
Graven hvori Jesus lå;
Der hvor han i døden blundet,
Har mitt hjerte livet funnet.

Det er noe dystert over Oldenburgs salme, men samtidig har den en optimistisk grunntone. Det er ikke slutt med dette livet. Bak død og grav er det en annen virkelighet som venter. Den er skjult for det jordiske øyet. Men i troen på Jesus kan vi skue like inn i Guds evige rike hjemme hos ham.

Vi siterer strofe fem (LR):

Å hvor det er godt å dvele
Ved min kjære Frelsers grav!
Her vil jeg med lovsang knele,
Takke ham for alt han gav;
Her jeg trygt mitt hoved hviler –
Over graven stjerner smiler.

Oldeburg har nok vandret blant mange graver. Som prest har han også fulgt mange avdøde til sitt siste hvilested. Men han vet at den som en gang i dødens kveld sovner inn i Jesus navn, også en gang i livets morgen skal våkne opp til et evig liv i Kristus hjemme hos ham. Der har han en evig arv i vente.

Vi siterer strofe seks (LR):

Ja din død, o Jesus milde,
Overvant min synd og nød;
Derfor er mitt hjerte stille,
Gleder seg ved liv av død,
Og ved deg jeg opp skal stige
Til min arv i himlens rike.